I anledning konserten 17. oktober der BIT20, med kunstnerisk leder og dirigent Baldur Bönnimann, skal gjøre et portrett av en av nyere tids største komponister, Györgi Ligeti, har Trond Madsen skrevet et innlegg om sitt personlige forhold til Ligetis musikk.
Av Trond Madsen
Jeg husker godt første gang jeg hørte BIT20 spille. Det var i Håkonshallen. Jeg var 15 år og nokså uerfaren med nåtidens musikk. Oppgaven min var å være riggehjelp for spillelæreren min og jeg fikk betaling i form av en gratis konsert. Samtidig skulle jeg få oppleve fra innsiden hvordan et ensemble jobbet. Det jeg ikke visste var at jeg skulle få en musikalsk opplevelse som satte spor. Ligeti stod på programmet. Jeg hadde ikke hørt om han før, og ante ikke hva det dreide seg om.
Fra før var jeg var litt trent i å gå på konserter med Harmonien. Der satt jeg og lyttet mens tankene fikk fritt rom til å spinne avgårde i helt tilfeldige retninger, noe jeg også gjorde på denne konserten. Det skulle vise seg å bli en opplevelse for livet. Hva i all verden var denne musikken? Den traff rett i magen og gikk gjennom marg og bein. Hvorfor i all verden gjorde den det? Den var ikke noe spesielt fin, lite melodier å spore, men det var en kraft der som jeg aldri hadde kjent maken til. Klangen i musikken var krevende og traff meg fysisk. Jeg tror det er en av grunnene til at når jeg hører Ligeti i dag så må jeg bare stoppe opp og lytte. Jeg husker det var en rytmisk sammensetning som var uhørt komplisert og som må ha bidratt til denne kraften. Dette er noe jeg etterhvert har skjønt også er en viktig del av Ligetis musikk.
Det er noe absurd med musikken han skriver. Noe uforståelig. Musikken gjør narr av regler og vårt behov til å forstå. Og for en som meg, som liker det absurde, ikke forklarlige innenfor musikk var Ligeti en mester å se opp til. Det er kanskje sånn at ikke alt skal forklares, men oppleves sånn som det er. En musikalsk kraft som ikke kan, eller skal temmes? Det skal sies, jeg prøvde.
Noen år senere, mens jeg studerte på Norges Musikkhøgskole, prøvde jeg å forstå og intellektualisere Ligeti og mye annen musikk. Det er en morsom og viktig øvelse for en musikkstudent, men dette klarer jeg heldigvis nå for det meste å unngå. Jeg opplever størst glede med musikk når jeg ikke lytter som en fagperson, det er ikke alltid lett. Det betyr ikke å lytte helt ukritisk, men å tillate seg selv å bli beveget og forstyrret av en dimensjon større enn seg selv. Det er utrolig deilig å sitte helt i ro og bare lytte. Å sitte i en konsertsal sammen med mange andre gjør lytteopplevelsen enda sterkere synes jeg. Det er noe med spenningen i rommet som forsterker det hele. Jeg er heller ikke fremmed for å lukke øynene når jeg er på konsert. Da får jeg konsentrert lyttingen enda mer, noe som kan gjøre opplevelsen enda sterkere.
Å gå på konsert med BIT20 kan være risikosport. Mye er nytt og man vet ikke alltid på forhånd hvordan man reagerer. Men sikkert er det at kvalitet står i høysetet. For meg er det å oppsøke og oppleve noe ukjent viktig i seg selv. Hvertfall når jeg utsetter meg for kunstuttrykk, uansett kunstart.
Å lytte til Ligeti er ikke farlig, men pass på, man kan bli avhengig!
Velkommen på konsert!
