Kantinen på Griegakademiet er avlang og gul, akkurat som fasaden på det gamle skolebygget det ligger i. Rundt meg sitter det en håndfull musikkstudenter, alle er opptatt med sitt. En har store øreklokker på, en annen sitter og trommer på bordet. «Dette er akkurat sånn som i Fame», tenker jeg spent. En ensom student som trommer med hendene, før hele kantinen bryter ut i dans og musikk.

Jeg skal møte Peter Kates, slagverker i BIT20 Ensemble og førsteamanuensis ved Griegakadmiet, og to av hans studenter i forbindelse med Griegakademiet og BIT20s årlige samarbeidskonsert.

Peter kommer på slaget 11.00, og spør meg om studentene hans er der. «De burde være her til nå» sier han, nesten til seg selv. «De burde vite bedre enn å ikke være presise.» Vi setter oss og Peter begynner å fortelle om det fjerde samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonen og ensemblet.

– Vi startet dette samarbeidsprosjektet fordi det er god idé, og det er det fortsatt. Unge musikere får sjansen til å jobbe skulder mot skulder med profesjonelle. Alt som leder opp til fremføringen krever mye undervisning og øving. Studentene får ikke bare oppleve den stoltheten som følger med det å holde en god konsert, på veien får de også erfaring med hva det vil si å være profesjonell. Når man samarbeider med sin egen lærer, eller en annen profesjonell, så forstår man bedre alvoret.

Hvordan er forholdene for samtidsmusikk i Bergen?

– Her er det mange folk som driver innenfor mange ulike genre av ny musikk. Bergen er en «hotspot» i Norge. Ikke minst fordi det er så mange små steder der man kan ha konserter her i byen. Men Griegakademiet har ikke en egen grad i samtidsmusikk. Derfor gir samarbeidet med BIT20 studentene anledning til å ta skrittet inn i den verdenen, å få utforske samtidsmusikken, og være en del av den. Vi har undervisning i et samtidsmusikk-fag her på Griegakademiet, og det er åpent for alle. Her får de undervisning av komponister og utøvere, slik at studentene for første gang får tatt inn over seg komponisten sitt perspektiv.

Er studentene opptatt av samtidsmusikk?

– Det er generelt ganske rart med samtidsmusikk, for det er alltid en viss grad av frykt, eller «dette liker jeg ikke»…

Studentene Tomas Leivestand og Nataniel Hjønnevåg kommer inn. Peter ser på klokken, og de to begynner å forklare at de hadde misforstått hvor vi skulle møtes. I så fall er det greit, så lenge de ikke har ignorert mesterens krav om punktlighet er alt tilgitt.

Peter fortsetter der vi ble avbrutt, «without skipping a beat».

– Det er alltid en generell grad av frykt når det kommer til det første møtet med ny musikk. Men når man spiller ett helt nytt stykke musikk så finnes det for eksempel ingen innspillinger eller referanser på hvordan det skal gjøres. Man trenger ikke å forholde seg til noe annet enn komponisten. Det er flott.

Peter snakket akkurat om en generell frykt for samtidsmusikk, har dere følt på det?

Nataniel svarer først, men drar likevel litt på det «Neeei, ikke så mye». Tomas skyter inn: «Mer sånn i begynnelsen kanskje. Før du har blitt kastet uti det et par ganger, og vet hva det er.»

Jeg spør Nataniel om dette er første gang han er med å sette opp et samtidsmusikkstykke.

– Jeg har drevet med dette i noen år nå. Jeg har begynt å bli ganske vant til det, egentlig.

Hva vekket interessen for samtidsmusikk hos deg?

– For å være helt ærlig: I starten blir man nesten tvunget inn i det på grunn av studiene. Studerer man musikk er det blant de sjangerne man møter. Allerede fra musikklinjen på videregående så lærer vi å like det.

Har du også måttet «lære deg å like» samtidsmusikk, Tomas?

Tomas trekker litt på det.

– Det meste av soloverker vi spiller er samtidsmusikk ettersom slagverk har blitt utviklet veldig mye de siste 50 til 100 årene, i forhold til hva det har vært. Før var det bare de som ikke var så flink som spilte det, liksom: «du får spille pauke da».

Men du har høyere ambisjoner for pauken?

– Det har blitt sånn gjennom årene. Det er mye mer utviklet enn det det var for 70 år siden. Det er generelt blitt et mye høyere nivå på alt.

Peter utdyper:

– Perkusjon her på Griegakademiet er mest orientert mot det å spille i orkester, og da ville det å ikke lære samtidsmusikk være en kjempebrøler, fordi det er så mye orkestermusikk som er samtidsmusikk. Samarbeidet gir deg verktøyene du trenger også innenfor andre musikkområdet.

Denne konserten med BIT20 har fokus på perkusjon. Er dere «stjernene» i denne oppsetningen?

Nataniel ser på Tomas. «Ja, Tomas, han er». Tomas blir litt brydd, og sier: «Det ene verket, Rain Tree, er jo for slagverkstrio, to marimbaer, pluss vibrasjon og crotales. Så da er det jo bare slagverk, og da er vi i rampelyset.»

Peter tar ordet:

– Ikke bare er vi i rampelyset, lys er bokstavelig talt en del av komposisjonen. Jeg spilte verket allerede tidlig på 80-tallet da det var nytt og ingen hadde hørt om det, men nå er det blitt et av de mest «mainstream» verkene, et av de mest sentrale verkene for perkusjon.

Det er du Tomas som «har rampelyset» betyr det at du også «spiller» lyset?

– Jeg spiller i lyset, altså lyset kommer av og på i løpet av stykket. Det er Peter som styrer lyset. Det står notert i notene når lyset skal komme.

«Lyset går av og på, man hører jo bedre når det er mørkt» legger Peter til.

Ville dere følt dere komfortabelt med å la en lysmann ta over, eller må dere ha en som kjenner musikken?

Tomas svarer først: «Det skal helst være en som kjenner musikken.» «Du må nesten ha det innøvd» legger Nataniel raskt til. Peter kommer sist. «Jeg har styrt lysene til dette stykket tre ganger, og jeg har aldri fått det helt riktig.» De tre er ikke helt ulike sine instrument. Kommentarene faller tett, og rytmisk.

Jeg henvender meg til Nataniel.

Dette er andre gang du er med, hvilket stykke er du del av?

– Grafitti, av Unsuk Chin, jeg gleder meg veldig til å jobbe med det. Det blir gøy, men vi er ikke i gang med prøvene enda.

Du var med i fjor også. Hvordan var det å spille med BIT20 forrige gang?

– Det er fint å jobbe med de lærerne man har, og spille med dem. Da forstår man litt mer. Også i timene hjelper det med å forstå hva lærerne snakker om. Det er ikke sånn at de gjør alt perfekt hele tiden, de gjør feil de også, akkurat som oss. Man føler seg litt tettere, eller at man ikke er så langt fra å bli profesjonell som man kanskje trodde.

I samtidsmusikk brukes mange instruksjonsmanualer som består av mer enn tradisjonelle noter. Har du fått noen uvante instruksjoner til dette stykket, Tomas?

– I vårt stykke er det «play in the dark», samt at man skal improvisere som regndråper som faller fra treet. Det er mer for å henvise til den stemningen komponisten er ute etter.

Nataniel plukker opp tråden, der Tomas slapp:

– Det er alltid nye tegn i samtidsmusikk. Jeg kan ikke huske hva det er på det stykket jeg skal spille nå, men jeg vet jeg skal spille på stemte kubjeller, som er litt uvanlig. Jeg har mange forskjellige toner på kubjeller, som du er vant med at bare har en tone når den henger ned fra en sau på landet.

Syns dere at man er friere i samtidsmusikken enn i klassisk musikk?

Det er Peter som svarer:

– Nei, i samtidsmusikken er det masse veldig detaljerte instruksjoner fra komponisten. Det er høytidelige greier, og hvis komponisten kommer på øvingen så bli det enda mer av det. Men noen ganger byr sjangeren på mer kunstnerisk frihet, for eksempel har store deler av Rain Tree veldig nøyaktige instruksjoner, men så er det passasjer der man skal improvisere. Improvisere regndråper som faller fra blader. Her skal man spille veldig delikat, men komponisten gir deg ingen andre instruksjoner.

Gleder du deg til de improviserte delene av Rain Tree?

Tomas smiler.

– Ja, det blir gøy.

Peter tar ordet igjen.

– Han liker det, han er veldig god til det. Begge to er veldig gode til det.