Filosofen og læreren Simone Weil (1909–1943) vokste opp i en storborgerlig jødisk familie i Paris, men sympatiserte med den radikale arbeiderbevegelsen. Hun deltok i den spanske borgerkrigen og den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

Hovedpersonen i La Passion de Simone lever i vår samtid og reflekterer rundt Simones tankegods. Hva kan vi lære av en som så kompromissløst forsøkte å sette seg inn i undertrykkelse og vold, med ønske om å forstå og søke å bekjempe den?

Gjennom monologen hører vi Weils egen stemme, på avstand og gjennom kroppen til en skuespiller. En vokalkvartett representerer ofre og vitner til menneskelig undertrykkelse. Ensemblemusikerne skildrer samtlige tablåer som et indre landskap. Verket tegner ikke opp et livsløp, men peker ut en tankebane. Det blir en agnostisk bønn for vår kollektive hukommelse og for menneskelige verdier.